Hva skjer

Salgsutstillingen fra 25 feb. ”Mzungu” med kunstner Eirik Jarl Trondsen

Kunstner: Eirik Jarl Trondsen

Podcast med Eirik i sofan på Sjøholmen.
25. februar fra klokken 1730.
Bjørg Thorhallsdottir vil intervjuer kunstneren om hans liv og virke.

Tidspunkt: Åpning 25. Februar klokken 1830.
Utstillingen vil henge frem til 8. mars 2020

Erik vil være tilstede på huset alle dagene under utstillingstiden og det vil være mulighet for å være med på hans workshop
Affirmative Art hver dag fra klokken 1200. (to timers workshop) Gratis.

Sted: Sjøholmen – www.sjoholmen.com

Eirik har hatt en rekke solo utstillinger, bla på zanzibar, i Tanzania, Diani og Nairobi, Kenya, Kampala, Uganda, Tehran i Iran og København.

”Mzungu”

Utstillingen handler om perspektiver, “Mzungu” er det Øst Afrikanske navnet på en hvitfarget person. Vi lager alle hele tiden perspektiver på hverandre, og på oss selv, og de forandrer seg hele livet. Når man er hvit, i en kultur med mørke mennesker, blir de forskjellige perspektivene veldig tydelige. Vi/de hvite i Øst Afrika heter “Mzungu”

Mange “Mzungu” som meg selv kom til Øst Afrika på 1990-tallet med intensjoner om å skape demokrati, utvikle respekt for menneskerettigheter og skape utvikling. Vi var eksperter som ga råd basert på erfaringer i Vesten. Vi antok at det som hadde fungert for oss ville fungere i Øst Afrika.

Perspektivet var feil. Vi trengte hverandre, men ikke på en positiv måte. Vi i bistanden trengte fattige “ofre”, vi kunne skape dårlig samvittighet og samle inn penger, inkludert administrasjonsgodtgjørelse. De “fattige” på sin side var glade for å bli hjulpet, og så ikke konsekvensen av at de mistet sin egen kraft og initiativ, når de fikk støtte fra “Mzungu”.
Vi var fanget i hverandres perspektiv. De ”fattige” forble passive mottagere og lot fremtiden defineres av bistandseksperter, nasjonale myndigheter og stammetradisjoner.

Da jeg så effekten av mangel på fremtidsperspektiv ble det nøkkelen til et nytt perspektiv for meg personlig. Mitt fjerde perspektiv i Afrika. Fra idealistisk student på 1990-tallet til bistandsekspert, og senere forretningsmann. Sist, men ikke minst, ble det et kunstnerperspektiv.

Min kunstnermor hadde helt fra barndommen advart meg mot å bli kunstner, så dette satt langt inne. Men, da jeg så muligheten til å kombinere kunst og utvikling i Afrika var jeg ”solgt”. Affirmative Art er basert på at man visualiserer nåtiden, og drømmefremtiden. Og bruker dette fremtidsbildet som et middel til å realisere drømmen.

For, erkjennelsen og erfaringen av at når vi tydelig definerer vår egen fremtid, gir det oss kraft og mening. Kombinasjonen av denne forståelsen og personlig erfaring med å miste tilgangen på min datter, la grunnlaget for metoden Affirmative Art. For, jeg startet Affirmative Art på meg selv, først visualiserte jeg gjenforening med min datter, senere forskningsopphold på MIT universitetet (i USA), og blant annet Affirmative kunstreiser på tvers av USA, og deler av Afrika. Kraften som ligger i kunst gjorde også at vi etablerte stiftelsen Art for Change, som støtter prosjekter internasjonalt som bruker kunst som middel til positiv forandring.

Afrika har lært meg hvordan våre perspektiver, på hverandre og oss selv, nettopp bare er perspektiver. De forandres etter som vi får ny innsikt. I Afrika lærte jeg også at det nok er den som gir som får den største gaven, og ikke den som mottar. Det er egentlig snakk om selvhjelp, men i hovedsak til den som gir gaven.

Nå vet jeg at kunsten er min gave og det er min plikt og drøm å utvikle den videre. Mine 20 år med eventyr i verden gjennom bistand og nødhjelpsarbeid, gjør kunsten min sterkt krydderet og annerledes. Jeg har fått de sterke farger i gave fra Afrika, og kunsten min er ikke begrenset til lerret og papir, men både ski, biler og likkister er nye arenaer for kunst. I tillegg har jeg gleden av å være pilotkunstner i det nye konseptet Connected.ART, hvor kunst utfordrer teknologien, og teknologien utfordrer kunsten. For er det noe både Afrika og Affirmative Art har lært meg er det at begrensningene i hovedsak sitter i hodet.

I Norge er det tabu rundt døden. De staute, ensfargede og triste, men dyre likkistene, er jo symbolet på dette. Men hvorfor kan ikke likkisten være en feiring av livet man har levd? Hvorfor kan man ikke bruke en kiste som en påminnelse til de etterlatte om å ”leve, før man dør”. Dette er et annet perspektiv jeg har fått av Afrika, at livet og døden går hånd i hånd. Man skal leve nå, og leve med kjærlighet, for man vet ikke hva fremtiden byr på.

PS. Affirmative Art handler nettopp om dette, ikke bare om å leve på autopilot, men å ta grep om livet. Å leve fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Enten man er i Kenya, Uganda, eller Norge. Derfor tilbyr jeg hver dag under utstillingen gratis to -timers Affirmative Art workshop kl 12.00 på Sjøholmen.

For mer info.
www.artforchange.no
www.affirmativeart.org
https://www.connected.art